HØYVERDIG KVELDSSTØNN!

Hvor viktig er det for en forfatter å tilhøre en forening?

Forfatterforeningen er i utgangspunktet stengt for alle som ikke er i stand til å utgi romaner med en viss litterær kvalitet. Jeg er enig i at av mangel på kriterier, er dette ulne «litterær kvalitet» det beste av ondene. Selv ble jeg veid og funnet for lett, noe jeg ikke furter over, selv om jeg selvsagt er dypt uenig. Det som er synd er at ikke-medlemmer ikke har sjangs i kampen om for eksempel fordeling av arbeidsstipend. For å sitere en av forfatterne i foreningen som har hatt tilgang på slike stipend i mange år: «Du kan ikke bare søke arbeidsstipend, du må ha vært medlem lenge, og ha utgitt mange bøker før du kan ha noen som helst mulighet til å slippe gjennom». Det taler i grunnen godt for seg selv. Kom ikke her og kom her.

Heldigvis lever jeg for tiden godt på luft, kjærlighet, minimalt med mat og en mann som bygger skrivestue til sin litterært kvalitetsorienterte, sårt trengende forfatterkone.

Det jeg rister litt på hodet av nå, er at også Norsk Forfattersentrum skal begynne å veie foreningssøkeres litterære kvalitet. Det skal ikke lenge være nok å skrive og utgi bøker. Jeg aner ikke hvor dypt dette stikker, innlegget er bare en umiddelbar reaksjon på et brev fra denne forening. Jeg er allerede medlem, jeg kan ikke tenke meg at dette har tilbakevirkende kraft, så sånn sett er jeg «inne».

Noe sier meg at dette handler om midler, få midler til fordeling mellom få forfattere, og jeg snakker ikke bare om stipend, men oppdrag som går gjennom Norsk Forfattersentrum. (Skrivekurs, leseoppdrag, osv.)

Jeg vet ikke hvor mange prosent av medlemmene som aldri får oppdrag, men jeg vet de er mange. Også der er det de samme som går igjen.

Den Kulturelle Skolesekken, hvor norske forfattere reiser rundt og snakker litteratur for barn og ungdom, ble foreslått kuttet ned. Men Forfattersentrum tar saken, har hatt møter med departementet, og gjør en jobb i forhold til å omgjøre dette forslaget.

Men midlene blir færre, forfatterne flere. Enkel matematikk.

Er det slik at vi skal ha to store, sterke foreninger som forsterker utenforskapet for de som ikke blir inkludert? Skal vi virkelig vise dem rett de som påstår at forfattere er hverandre nærmest innenfor en liten krets av utvalgte medlemmer?

Jeg bare lurer. Det ville være synd om det om noen år ikke fantes en forening åpen for forfattere.

Forstemmende, vil jeg si. Denne utviklingen tjener ikke forfatteres sak, den er bare med å forsterke populistiske uttrykk og en underminering av litteratur som en aktiv og suveren medspiller i samfunnet.

Huff og huff.

Det var dagens lille sukk, jeg dukker tilbake til manus av høy litterær kvalitet, som straks er ferdigstilt, en eufori selv ikke ovenstående tanker er i stand til å drepe. Bare torpedere. Litt. Natta.

om lepra og sånt

Som de fleste andre kvinner er jeg parallell. Dritparallell. Suksessivt med de pågående skriveprosjekter, har jeg i flere år drevet research til en bok jeg har tenkt jeg skal skrive når tiden er moden. Når jeg finner inngangen, når jeg har nok kunnskap, når jeg er ferdig med … kort sagt: postponed.

Jeg har lest bøker opp og i mente, norske og utenlandske. Jeg kan alt om Armauer Hansen, han lærte jeg om allerede i 4. klasse, vi laget radioprogram for SOS barnebyer, og mannen fascinerte meg dypt. Jeg har vært på St. Jørgens Hospital en million ganger, både i regulære åpningstider og uregulære. Jeg har til grått meg til egne omvisninger, helt alene. Jeg har gått rundt i alle rom, jeg er blitt kjent med huset, kirken, kjøkkenet, skapene, noen av menneskene som har bebodd det. Jeg har vært der på forskjellige årstider, for å sette meg inn i hvor varmt det kan bli om sommeren, hvor kaldt det kan bli om vinteren når man ikke har råd til å fyre med kull. Jeg har forestilt meg stanken. Jeg har lest dokumenter skrevet av leger, personlige beretninger og opplevelser. Jeg har sett for meg at beboerne har vært syke, ja, men de har vært mennesker, og som mennesker har de, til tross for sin ekstreme situasjon, hatt vanlige, menneskelige følelser. De har kjent på stigma og utestengelse, ikke ulikt aids-syke opplever i vår tid. Jeg kan mer enn den jevne mannen i gata om lepra, dens vekst, og fall (som vanlig: i vesten). Jeg har snakket med spesialister som har behandlet denne sykdommen.

Jeg har nølt lenge med å starte skriveprosessen, både fordi jeg er redd for å skrive historiske romaner; det blir ikke alltid bra … En stund vurderte jeg å skrive om Armauer Hansen, i en blanding av fakta/fiction. Men så kom jo «Drömfakultetet».

Så kommer jaggu Victoria Hislop og debuterer med en roman om emnet. Ikke bare det; den er gått rett inn på bestselgerlisten.

I stedet for å skrive, først dunke hodet litt i veggen, og siden lese i stedet.

Trøst: en glimrende idé kommer sjelden alene.

Damn.

They’re coming to take me away

Det er som om hele kroppen er fylt av kløende byller. På innsiden. Jeg har verifisert at så ikke er tilfelle, men likevel klør det uavlatelig. Mest i magen og i de nedre regioner.

Jeg antar at dette er det jeg skal leve med resten av livet, dersom jeg skriver like lenge. For dette forfølger meg uansett hvor i prosessen jeg er.

Altså, den starter allerede mens tankene romsterer rundt i hodet, hvor jo det hele blir til. Utålmodigheten griper om seg fordi ikke nevronene jobber raskt nok. Dette varer gjerne i et halvt år. Synopsis er det så vidt jeg klarer å skrive. Etter noen sider er jeg så detaljert at jeg forstår at jeg har gått over til å skrive selve romanen, jeg prøver å komme meg selv i forkjøpet, å lure meg selv. Forstå det den som kan.

Handlingen endrer seg underveis, nye tanker, logiske brister som skal ordnes opp i. Igjen er tanken foran skriving, og jeg løper etter meg selv for å henge med. Rastløsheten er i ferd med å stige til nye høyder. Så kommer avslutningen, gjerne de siste femti til sytti sidene, da alt skal sys sammen igjen, slutten skal skrives, historien skal avsluttes. Ulidelig. Et fint ord. Beskrivende. Det er så vidt jeg holder ut meg selv.

Det hele gjentar seg under bearbeidelse av andre utkast. Med fornyet styrke.

I mellomtiden, eller rettere: tiden-tiden, ligger nye idéer i pole position, skubber i hverandre, venter på skuddet, det kommer uten at jeg aner at jeg har avfyrt. Og det hele starter om igjen.

På toppen av det hele har noen av oss pms.

Jeg begynner å forstå rødvinsmyten. En lett tåke legger seg over de usynlige dyrene, steder dem til hvile for en liten stund, og man kan tenke at det er over. Fin tanke.

Helt til de kommer tilbake.

Det er godt mulig det bare er meg som er sånn, eller kanskje det bare en helt vanlig rookie-kløe som forsvinner etter noen romaner til. Jeg lurer bare på om man blir gal til slutt.

Tilbake til skriving, med ny inspirasjon

 

Jeg skal ta for meg en smakebit av de mest interessante foredragene på hele litteraturfestivalen, nemlig  cand. Philol. Cecilie Napers … eh, jeg har glemt tittel. Antagelig er det et utdrag fra hennes disputas titulert «Bestselgere i bibliotek og kiosk. Kvinner, lesning og fascinasjon». Naper har gjort en litteratursosiologisk studie, og så vidt jeg kan huske fra foredraget (jeg tar aldri notater, slik at jeg tar ansvar for ethvert feilsitat) tok hun for seg perioden 1995 til 2005.

Hun ville finne ut av hva folk – kvinner – egentlig leser, om vedtatte «sannheter» er faktiske, og hennes empiri er hentet fra tusenvis av lister over utlånte bøker i nevnte periode. Og merk dere; ikke alt var materiale fra den digitale verden.

Det viste seg fort at mens de store klassikere toppet listene i 1995, hadde Anne Karin Elstad, Wassmo m.fl. «overtatt» da vi var over i det nye årtusen. Hun dro en sammenligning mellom kiosklitteratur og de nevnte – pluss mange flere – forfattere.

Empirien viste også det vi vet fra før, nemlig at de som er storforbrukere av kiosklitteratur stort sett også er de med minst utdannelse, mens de som leser klassikere og såkalt «seriøs litteratur» har høyere utdannelse.

Naper beveget seg helt over til kiosklitteraturen og fortalte at bildet ser omtrent slik ut: Mens lesere av kiosklitteratur pløyer seg gjennom et snitt på 10.000 sider i året uten å gjøre et stort nummer av det, ligger forbrukere av «seriøs litteratur» langt lavere, og de forteller gjerne om det de har lest. Sistnevnte har også et «behov» for å fortelle det i ulike sammenhenger.

Sittende på min stol gjorde jeg unna en kjapp hoderegning. La oss si at en bok gjennomsnittlig er på 280 sider. (jada, jeg vet det er tatt ut av luften, jeg bare leker litt). Jeg leser et sted mellom 20 og 40 bøker hvert år. La oss si 35. Da nærmer det seg kjapt 10.000 sider. Men det hender jo jeg leser mindre også, så Naper har nok rett når hun sier at forbrukere av kiosklitteratur er den gruppen som leser flest sider i løpet av et år. Uten å gjøre et nummer ut av det.

Men utlånet av de store klassikere har altså stupt voldsomt. Samtidig er pallesalget i bokhandelen en realitet, vi nærmer oss svenske tilstander, hvor krim, krim og atter krim er det store satsingsområdet, noe som skyver annen litteratur utfor stupet. Hun uttrykte bekymring, og kunne meddele oss at noen hadde hvisket henne i øret at Giske var på vei til å gjøre noe stort med hensyn til situasjonen slik vi ser den i dag. Vi får se om hun hørte riktig.

Jeg satt lenge og brant med spørsmål og betraktninger, men før jeg fikk summet meg til å si noe relativt intelligent, noe som falt meg litt vanskelig akkurat da, var det hele over og jeg på vei til parken for å høre på Johan Harstad.

Et fint møte med en forfatter jeg egentlig ikke har hatt så stor sans for, men som jeg nå synes er helt strålende. Jeg skal i alle fall lese hans siste – Hässelby – hvor han blant annet tar «livet av» Albert Åberg. Det var forresten takket være ham at Star Wars storm-troopere gikk rundt i gatene og stod vakt over alt. Det var ganske spesielt og – fant jeg ut sammen med to andre damer – ikke så rent lite opphissende. Det sier litt om at det kanskje var annet enn vann i glassene.

Jeg har sett mange intervjuer i løpet av denne festivalen, den beste må jeg bare få nevne her. Madeleine Sederström. Hun har akkurat den dosen distanse, nærhet som gjør at intervjuobjektet åpner seg, hun er alltid godt forberedt (i det minste virker det slik), hun føler seg frem og følger intervjuobjektet, i stedet for omvendt. Kudos til henne, altså.

Sist men ikke minst:

Pinlig historie …

På vei oppover skulle jeg finne toget til Lillehammer. Mot meg kom Jostein Gaarder. Jeg nikket og smilte til ham, og med samme jeg hadde passert ham rødmet jeg og kjeftet på meg selv. Jeg vet hvem han er, han selvsagt har ingen anelse om hvem jeg er. Ikke kan han lese tanker heller, så at vi er kolleger er jo fullstendig uvesentlig. Vel. Heldigvis gikk han på en annen vogn. Jeg, derimot, i mitt komfortsete, havnet ved siden av en ung kvinne. Ved Lillestrøm stasjon kunne lokfører fortelle at det ikke ble noen stopp før Hamar. Dermed flyttet jeg over i setet midt i mot, for å gi både sidekvinnen og meg selv bokstavelig talt alburom. Jeg var klar som et egg for å flytte meg om noen skulle ha setet i Hamar.

Det hadde ikke gått mange minuttene før samme Gaarder kom inn i vognen, bort til meg, og høflig fortalte at han hadde satt seg på feil vogn, og at setet jeg satt i var hans. Han var veldig høflig, altså, spurte om det var i orden. Vi vekslet noen fraser i løpet av turen, og vips! var vi fremme i Lillehammer. Han kastet seg inn i en drosje, jeg beveget meg møysommelig opp til hotellet. Mens jeg stod i resepsjonen kom jammen Gaarder igjen. Vi smilte høflig til hverandre, jeg sjekket inn, og bega meg til festivalkontoret. Hvem kommer ikke bak meg i køen enn den samme Gaarder igjen? Det var da det glapp ut av meg, det ulykksalige: «Heh, følger du etter meg, du da?»

Det skal sies at han fortsatt smilte høflig.

Jeg er i alle fall enig i at det var en fin festival …

 

Fra dystopi til begeistring

 

En Houellebecq-diskusjon i dag, sparket meg i gang med tankeprosessen rundt litteraturens fremtid. Eller fremtidens litteratur, om du vil.

Det er liten tvil om at dystopier er en del av vestens menneskers fremtidsperspektiver/tanker/redsler. Det skyldes helt sikkert en hel del, men jeg tror mye av det handler om vår velføddhet. Det skrives side opp og side ned om hvordan vi må skamme oss over å bli rike, fete og late, men for meg har det en annen dimensjon.

Jeg gjennomgår en metamorfose som jeg tror er omvendt av det mange andre opplever. Mens alle drikker til de spyr i russetiden, røyker hasj mens de studerer, går på fylla mens de er single og roer seg når de blir godt etablerte, går jeg liksom litt motsatt vei. Jeg har alltid hatt høye pekefingre. Når folk sier til meg: «Ja, men tenk selv tilbake til du var 16, hvor ofte var ikke du full?», så må jeg bare svare at det hendte ikke at jeg drakk meg snydens. Det skjedde bare ikke. Det er selvsagt ingen som tror meg, men, for å sitere Bloodyen, det tar jeg selvsagt lang rennefart og driter i.

Videre har jeg vært opptatt av at barna skulle spise riktig, ikke noe ferdigmat, tran fra de ble født, osv., osv.; jeg må ha vært rene terrormammaen.

Men nå går jeg andre veien. Jeg kan ikke fordra moralisme, hevede pekefingre. Mine egne har jeg så å si knekt. Noen stumper igjen, men moral er ikke bare negativt. Avkler vi oss absolutt all moral og etikk er det ingenting igjen av det som gjør oss til mennesker. Så kan vi diskutere om det er bra eller dårlig.

Jeg har inntrykk av at jo «mettere» vi er, jo høyere henger moralen og dobbeltmoralen. Så jeg starter i det stille min lille protest. Blir festrøyker, jeg som har vært anti-anti-anti, og tenker at det er greit ikke å være politisk korrekt for en gangs skyld. Lar ungene gå for lut og kaldt vann i min verste skriveperiode noensinne; ferdigmat fra varmdisken på Ultra, noen gulrøtter, and off we go. Fortsette skriveraptusen, og leve godt med det. Den dårlige samvittigheten som alltid har hengt over meg, er det nesten bare støv igjen av.

Hva har alt dette med Houellebecq og fremtidslitteratur å gjøre? Nei, si det. Jeg tror bare at vi ser mørkt på fremtiden fordi vi har det bra, samtidig som vi er vitne til at 80 % av jordens befolkning ikke har det. Vi trenger dystopier for å kunne overleve. Samtidig som alt det negative bryter oss ned i en slik grad at vi blir sutrete og redde. At mørke, samfunnskritiske romaner er noe som «tar» både kvinner og menn, er en trend som kanskje vil vare en stund, og som til sist vil minimeres og overlate plassen til annen type litteratur.

For eksempel BEGEISTRINGSLITTERATUREN.

Litteraturen som lokker frem begeistringen hos folk. Ikke selvhjelpsbøkene, de kaster vi på dynga. Men romanen som begeistrer, som lokker frem smil, latter og kjærlighetsfølelser. Romanen som ikke krever noe, som bare etterlater leseren i en tilstand av eufori, glede eller bare lett positivitet.

En slags «Parfymen» i ren bokstavkonsentrat.

Det hadde vært noe.

 

Når gode råd er dritdyre

Det er noe med konsentrasjonen som ikke funker som det skal lenger. Det er noe med at man forventer at når barna blir større – eller rett og slett store – så skal man ha huset for seg selv og kreativiteten skal blomstre. Det er noe med at dette bare er det reneste visvas. For meg.

 

Før i tiden kunne jeg sitte på en plen midt i byen og skrive fletta av meg selv. Eller på kafé, for den saks skyld. No more. Jeg klarer ikke lenger å konsentrere meg ordentlig uten et minimum av stillhet, vissheten om at jeg er alene og forblir det gjennom hele arbeidsdagen. Det er noe med at kravene til tredjebok er særdeles mye høyere enn til første bok. Og at jeg hele tiden ser hva som skjærer seg, at jeg lar teksten, hvert eneste ord, gjennomgå, uten aldri å bli fornøyd. Fordi jeg er blitt en mer erfaren leser, er jeg også blitt en mer erfaren skribent. Og kravene jeg stiller til meg selv er nærmest endeløse. Og slik skal det være, slik må det være.

 

Så når barna detter inn døra, lenge før jeg er klar for det (!), kjenner jeg at det synker i meg. Mine egne barn! Det hjelper ikke å ha dørene lukket. Silensiumet er brutt, og konsentrasjonen likeså. Flyten hakker, som om det ikke hakket nok fra før.

 

Jeg lider.

 

Apropos det Bloodymary skrev om for litt siden her. Jeg lider stort. Og tro nå ikke at jeg ikke har sett meg selv i øynene og spurt om det bare er motstanden som gjør at jeg finner på kule unnskyldninger, for å slippe å jobbe. Neida. Jeg har også vurdert alderen, og forkastet at det har noe med saken å gjøre.  Så jeg lider. Ikke den stille, krevende offerlidelsen. Neida; jeg lider høylydt og klagende. Og sikkert ikke mindre krevende.

 

Dette har min fantastiske ektemann sett, for ikke å si hørt. Og han har handlet. Selvfølgelig av ren kjærlighet, og ikke for å bli kvitt maset. Så. Om noen måneder står det en flunkende ny skrivestue nederst på tomten, godt skjult av trær og busker. 15 guddommelige kvadratmeter til min egen disposisjon. Med adgang forbudt for alle andre enn meg. Og kattene. Med vegger i duse farger, lapper klistret her og der, synopsis oppetter vegger og tak, stearinlys, tekoker og kanskje et og annet vinglass, om det skulle passe seg slik. Og det hender det jo at det gjør.

Så om ikke romanen min blir ferdig før sommeren, skal det ikke bli høsten før det flyter. Jeg har verdens beste mann. Banna bein.

 

I mellomtiden knoter jeg meg videre her, langt fra i flyt. Det lugger så inni hampen at jeg nesten – men bare nesten – har stilt meg selv det spørsmålet jeg trodde jeg aldri skulle stille.

 

Hvorfor har jeg valgt dette?

 

Jeg vet svaret. Men det er en annen historie.

Lykkelig, og veldig lite gal.

Noen sliter med mandler som lager bøll, andre sliter med mer alvorlige sykdommer. Selv sliter jeg ikke med noe. Jeg kan selvsagt klage over en voldsom hodepine en gang i måneden, i forbindelse med det som uvegerlig er en del av min kvinnelighet [bhah!], og som dermed er gjentagelse etter kjedsommelig gjentagelse. Det er i grunnen noe jeg ikke slipper unna, i likhet med alle mine medkvinner, hvilket jo er trøstende nok. Litt sutring blir det jo, men det manglende alvor samt uteblivende medfølelse fra mine omgivelser setter fort en stopper for det. Så kan jeg selvsagt også klage over vondter, men det er min egen feil. Jeg har selv valgt et stillesittende yrke, og trener jeg ikke, vel … som man reder, og så videre.

 

Vondter er altså ikke en del av mine daglige tildragelser. Heldigvis.

 

Jeg har barn. Det volder selvsagt en og annen bekymring, og jeg brenner gjerne av en liten krangel eller to. Verken mer eller mindre enn andre i samme situasjon, vil jeg tro.

 

Når jeg tenker etter har jeg overhodet ikke noe å klage på. Jeg er grunnleggende og helt inn i hampen lykkelig og fornøyd med tilværelsen slik den er. Jeg mener; på ordentlig. Jobbmessig kunne jeg ikke hatt det bedre, jeg lever ut drømmen gjennom et helt liv. Kan kanskje klage på litt ensomhet, men det er bare å gå ut på gata, så er det kurert.

 

Så har jeg selvsagt verden aller beste mann. Han er så best at han skal bygge min egen lille skrivestue, plassert i god avstand fra forstyrrende elementer (type fire ungdommer som ramler inn døra og gjør alt annet enn lekser), slik at jeg kan konse i fred og fordragelse.

 

Jeg er et lykkelig menneske. Fra ryggmargen og ut. Helt sant.

Det bare slo meg plutselig.

 

Noe annet slo meg også helt plutselig. Jeg gjør liksom aldri noe galt. Jeg gidder ikke drikke meg dritings og danse naken på bar, fyllesjuke er noe av det verste jeg kan tenke meg. Ikke kunne jeg tenke meg å sniffe greier, heller. Røyke hasj? Joda, men: og så? Skulle ønske jeg fant på noe som virkelig forslo. Bryte meg inn i Litteraturhuset nattestid for å klistre opp et utmerket portrett av mitt forfallende legeme er liksom brukt opp. Jeg må medgi at mine omgivelser antagelig ikke er helt enig i manglende galskap og kokofakter, men selv føler jeg meg så normal og ordentlig.

 

Jeg har alltid ønsket å være rabulist, bare å uttale ordet er en fryd. Men jeg tror jeg rett og slett er for ordentlig, og kanskje inn i gamperæva pysete. Hvor henter man midlertidig galskap?

 

Ja. Slik går no dagan …

OPPROP POCKETBOKAVTALE!!

 

 

Forfattere rundt om i landet rasler med sablene, det betyr denne gangen at noe er i gjære. Noen av oss sutrer gjerne om dette og hint, men stort sett holder vi oss på matta. Nå er de fleste møkka lei pocketbokavtalen. Bøker går mye fortere til pocket nå; de innbundne bøkers tid er ikke over, men levetiden kortes stadig ned til fordel for pocket. Det betyr at den allerede dårlige avtalen, blir enda slettere for den enkelte forfatter.

Les mer om dette på bloggen til Torgrim Eggen. Og støtt gjerne med en underskrift.

www.forfatterbloggen.no/roller/page/eggen?entry=15_prosent

 

Forfatter, bli ved ditt skrivebord????

Jada, her kommer jeg hjem fra Afrika med PC-en full av bilder. Fine bildene, tenkte jeg. Helt til jeg bestemte meg for å lage en reportasje om kvinner som vil, som kan og som må.

Helvetes bilder!

De er selvfølgelig ikke halvbra, engang. De rett og slett suger.

Så nå sitter jeg her med et splitter nytt speilreflekskamera. Instruksjonsbok tykk som et skikkelig vondt år. Min slumrende, nesten helt bortgjemte hukommelse fra den gang jeg jobbet med foto, strekker seg søvnig og lurer på om det er bryet verdt å våkne til live. Virker ikke helt slik, all den tid jeg sliter en smule.

Jeg skal fortsette å slite. Man vet aldri når man står ansikt til ansikt med noe som fortjener litt mer enn et mindre enn middels godt digitalkamera med en halv megapiksel.

Cheerio!

 

Apatien truer …

Man har landet.

Man skulle ikke tro at man skulle kunne overleve over ti timer på et proppfullt fly, hvor sidemannen egentlig burde hatt to seter for seg selv. Ikke bare fordi han var … eh, korpulent, men det er noe man ikke helt begriper: Hvorfor må menn sitte med beina i en altfor bred «V», og armene så latterlig langt ut fra overkroppen? Det gir ikke mye slingringsmonn til andre, mer beskjedne trottere.  

Men man tar til takke med de små ting; mannen snorket i alle fall ikke. Ikke at det var bedre på vei nedover; da satt det en annen mann ved siden av, og man hadde faktisk et ledig sete mellom. At mannen spurte om å få bruke begge setene for å sove litt, og man høflig bukket og sa: «Ja, selvfølgelig», og man etter en halv time hadde et fremmed hode bokstavelig talt i fanget, er en annen historie.  

Men man har altså landet. For flere dager siden. Og nå sitter man foran PC-en, klar for å tyne det siste ut av manuset, før man skal begynne på bearbeidelsen. Man skal altså jobbe med det man påstår man ikke kan være foruten.  

Så sitter man i stedet bare og koper. Man stirrer på ordene og prøver å finne en mening. Hva var det man tenkte da man skrev det? Er det ikke egentlig bare svada alt sammen? Var det ikke noe annet man heller burde forsøke å formidle?  

Man lurer litt på hva man egentlig driver med.  

Akkurat nå blogger man, og er egentlig såre fornøyd med det.